tilbake til Gretes side

Skap gode barndomsminner!

Av Kirsten Ropeid, Norsk Førskolelærerblad, 1997

- De gode barndomsminnene, sier Grete Randsborg Jenseg. Vi må legge oss i selen for at ungene våre får med seg dem. Vi er så opptatt av at skrekk og gru kan sette spor i et barnesinn. Men gode opplevelser kan sette like sterke spor, og være like viktige!

Grete Randsborg Jenseg er for tida kanskje mest kjent som "mamman til Lilly", idéskaperen og medforfatteren til serien om Lilly og butikken på barne-tv. Forfatter, førskolelærer, skuespiller, barnehagebyråkrat, mor til fem, fostermor til to, bestemor til fire.

- Framfor alt forteller, sier hun sjøl.
- Å få si hør på meg, hør hva jeg har å fortelle, har vært drivkraft hele veien, sier Grete Randborg Jenseg.
- Det, også ungene, understreker hun.
- Samme hva jeg skulle ha gjort, skorsteinsfeing eller romfart, ville jeg følt at det hadde vært meningsløst uten i sammenheng med å ha hånd om barn.

- Og boka er veien til den gode barndomsopplevelsen?

Forfatteren vrir på seg. De siste elleve åra har hun skrevet ti barnebøker med hovedpersoner i alder fra førskolebarn til tenåringer, og laget manus til to svært renommerte novellefilmer for barn, og dessuten sittet i Barne- og ungdomsbokforfatternes litterære råd. Nå tar hun sats:
- Naturligvis er en armkrok og en god bok et godt utgangspunkt for gode opplevelser. Men så langt fra det eneste. Barn kan godt vokse opp uten bøker, sier hun bestemt.
- Det viktigste er at livet ikke er grått og tungt og overflatisk. Men hvordan vi skal hjelpe ungene våre til opplevelser, det må hver og en finne ut av, understreker hun. Grete Randsborg Jensegs egne vei til opplevelser har alltid gjort lange svinger og omveier innom skogen. Hun er ei hulder som trives best med litt mose bak øra. Men ellers har hennes opplevelsessti gått så mangslungent gjennom kunst og byråkrati, omsorgsgjerning og profesjon at vi blir helt retningsville, og ber om å få det kronologisk.

Og det starta med skuespillerutdanning i Stockholm og ti år som skuespiller vede Trøndelag Teater og Rogaland Teater. Underveis plukket hun opp skuespillermannen Bjørn.
- Da vi var ferdige i Stavanger, hadde jeg jobbtilbud fra Bergen, og han fra Oslo. På kvinners vis fulgte jeg min mann, og ble frilanser i Oslo. Men etter hvert nærmet de eldste ungene seg tenårene, og vi ønsket oss flere barn. Jeg skjønte at friheten med to foreldre som gikk på jobb klokka sju om kvelden ikke var noen god frihet for tenåringsbarn. Så jeg begynte på Barnevernsakademiet for å bli førskolelærer. Jeg dubbet filmer i NRK hver morgen før skolen, slik klarte vi det uten lån.
- På skolen skrev jeg hovedoppgave om fremmedspråklige barn i barnehagen. Det var et nybrottsarbeid den gangen, og deler og avsnitt fra oppgaven ble sakset og brukt i pedagogisk litteratur. Dermed ble jeg headhuntet til det som nå heter Barne-og familiedepartementet for å arbeide med barnehager for innvandrerbarn, sigøynernes barn og samiske barn. Det passet bra med et slikt oppdrag et halvt års tid, tenkte jeg, for jeg skulle være med i en film som var utsatt. Men jeg ble i tolv år. Filmen ble det aldri noe av, forteller hun.

Tidligere kolleger i departementet forteller at Grete Randsborg Jensegs innsats har betydd svært mye for å bringe forståelse for disse barnas situasjon inn i politisk og byråkratisk liv. Fortelleren var hele tida i full aktivitet med beskrivelser fra barneliv og virkelighet fjernt fra hennes voksne byråkratiske publikums hverdag. Og hun nådde fram. Men noen politisk analytiker ble hun aldri.
- Jeg opplevde meg som en fender mellom språklige minoriteter og byråkratiet, sier hun. Men behovet for å fortelle også andre historier til et annet publikum hadde vokst.
- Da jeg erkjente at mitt liv var å skrive om natta, dubbe filmer om morgenen og arbeide i departementet om dagen, var det på tide å ta et valg, og jeg slutta i departementet, sier hun.

Engasjementet fra departementstida skinner likevel gjennom i NRKs novellefilm for førskolebarn, "Markjordbærbarna", som blant annet forteller om møtet mellom norske barn og barn fra Latin-Amerika.

Både den og novellefilmen, "Sommerbåten", som Grete Randsborg Jenseg også skrev manus til, har fått stor seeroppslutning, og gitt NRK mye heder og ros både i Norden og USA.
- Men ingen norsk kulturjournalist har skrevet et ord om dem. Det er ganske alvorlig, når vi veit hvilken situasjon NRK er i. De ulike avdelingene sloss knallhardt seg i mellom for penger og ressurser. Det er ikke lett å forsvare kunstnerisk, norsk fjernsynsproduksjon for småbarn, når til og med seire blir så grundig neglisjert. Å kjøpe inn en utenlandsk serie og dubbe den er jo så mye billigere, sier Grete Randsborg Jenseg.

- Men sjøl blir du tro mot ungene i ditt forfatterskap?

- Jeg er ikke så sikker på det! Jeg tenker stadig at nå er det på tide å komme meg ut av barndom og ungdom. Men så dukker det opp en liten fireåring, eller en hengslete tenåring, og så klarer jeg ikke å slippe dem. Jeg blir aldri ferdig med å fundere over hva det er som får oss til å gro og bli voksne.

- Samme hvem vi skriver for, småbarna, ungdommene eller de voksne, så dreier det seg i bunn og grunn om det samme: de evige, eksistensielle spørsmålene: Hvorfor er vi her på jorda? Hvorfor er vi den vi er? Hvordan innretter vi oss i forhold til hverandre? Men når jeg velger å vende forfatterskapet mot barn og unge har jeg et ansvar: Jeg kan ikke la det hele ende i bare elendighet. Det må være et lite håp, kanskje ikke om lykke, men i hvert fall et alternativ til håpløshet. Håpløshet er en følelse som voksne kan få, tror jeg. Det er ikke nødvendig å tre den nedover barn og unge.

- Til nå har jeg ikke opplevd dette ansvaret som noen kunstnerisk begrensning. I det hele tatt har jeg alltid opplevd mitt forhold til barn som fullstendig ukomplisert, avslutter Grete Randsborg Jenseg.