tilbake til Gretes side

HAR IKKE SETT BARNE-TV EN GANG

Kronikk i Klassekampen 11.11.1997

I norske barne-og ungdomsbokforfatteres jubileumsår er det betimelig å ta fiendebildet av fjernsynet opp til debatt, skriver Grete Randsborg Jenseg

De fleste vet hva vi primært trenger for å ha det bra: mat, klær, tak over hodet, menneskelig omsorg og kontakt. Og historier. Jeg er ikke i tvil om vårt behov for historier. Selv om livsforholdene endrer seg (og oss) følger historiene med som kunnskapskilde, stimulans og underholdning. Slik var det denne sommeren også: Den eldgamle, muntlige fortellertradisjonen, overføringen av slekts- og lokalhistorie, og de villeste dikterier. Den dramatiserte fortellingen med europeiske aner 2500 år tilbake i tida, framført på verandatrappa eller opplevd gjennom et bygdespill på museumstunet. Kino den kvelden det tordnet. Alle bøkene i "dugurdskvila" som ble lest fillete. Og 8-åringen som gledet seg til at "Sofies verden" skulle komme på CD-rom. Formidlingsformene er mange og lever utmerket side om side. Hvis det altså ikke hadde vært for den henrykte siste replikken: "- og så har de ikke sett Barne-TV en eneste gang!"

Jeg synes det er betimelig i NBUs jubileumsår å ta opp dette fiendebildet av fjernsynet. Spesielt fordi jeg tror det støttes av litterære kretser, og er en slags gradering av medienes kulturelle status. Dette på tross av - eller fordi - de fleste ser TV daglig. TV av alle slag. Det finnes mange dårlige TV-kanaler, akkurat som det finnes dårlig teater, dårlige filmer og svært mange dårlige bøker. Men når vi snakker om norske barne- og ungdomsbøker måler vi ikke deres verdi etter de dårlige. Hadde vi gjort det, burde vi vært henrykte hvis barn lot være å lese. Men TV måler vi etter det dårligste. Det er synd, profetiene kan gå i oppfyllelse og vi får det Barne-TV vi fortjener. Men ikke det Barne-TV barna fortjener!

I Norge har vi NRK med en barneredaksjon som både er ansvarsbevisst og kvalitetsbevisst. Nå skal det komme en kommersiell utenlandsk kanal som skal sende barneprogram daglig. Innholdet vet vi foreløpig lite om, men mellom programmene kommer det reklameinnslag rettet mot barn, selve det økonomiske grunnlaget for kanalen. Samtidig blir det trolig færre egenproduserte programmer for barn i NRK iflg. kringkastingssjefens uttalelser til Klassekampen 18.oktober i år. Budsjettet skal gå i balanse, og det betyr innstramming, produksjonen for de minste ser ikke ut til å bli spart. "Kampen om ettermiddagsflatene gis opp på grunn av kostnadene," sier programsjef Kalle Fürst.

NRK kjemper altså innad i institusjonen for penger, ressurser og tid til å lage gode programmer for barn. Men den kampen kan bli stadig tyngre hvis kultur-Norge ikke støtter med interesse, seriøs vurdering av innhold, krav til kvalitet, og behov for programmer med utgangspunkt i norske forhold. Barn vil se TV uansett. Hvorfor ikke kreve at de får det beste? Jeg påstår altså at vi ikke gjør det, fordi vi lar Barne-TV seile sin egen sjø. Nå kunne denne kritikken selvfølgelig rettes mot pressen som veldig raskt gjør aktørene i populære barneprogram til kjendiser, men i liten grad går inn med saklig vurdering av programmenes innhold, og av teknisk og kunstnerisk gjennomført produksjon. Men denne gangen ønsker jeg å rette kritikken mot litterære kretser.

Jeg oppfatter barne-og ungdomsbokforfattere som genuint interesserte i å formidle den gode historie gjennom mange kanaler, ikke bare mellom to permer. Det gir meg assosiasjoner til Askeladden som skynder seg ut i det offentlige rom og roper: "Jeg fant! Jeg fant!" For de minste barna er ofte formidlingen av en fortelling gjennom opplesning, dramatisering, gjennom radio og hørespill ekstra viktig. Og gjennom TV. Den sistnevnte kanalen bør få et litterært søkelys rettet mot seg.

Det Norske Samlaget gir i år ut "Norsk barnelitteraturhistorie" som går fram til 1995. I tillegg til en gjennomgang av barne- og ungdomsbokas utvikling, behandler den også fortellingens ulike formidlingsformer. Det skrives bl.a. mye fint om radioprogrammer for barn, om det fruktbare samarbeidet her mellom forfattere og NRK. Men det står også, sitat: "... I 1960 kom fjernsynet, kinotilbudet for barn og unge ekspanderte og den gryende nye ungdomskulturens musikk hadde ny og annerledes tiltrekningskraft. Barn og ungdom var blitt målgruppe for kultur- og underholdningsindustrien. Lørsdagsbarnetimens lyttertall sank; statistikk for 1968 viser at lytterprosenten hadde falt til 47% for barn og 18% for voksne."

Ingen ønsker at lytterprosenten for lørdagsbarnetimen skal gå ned, men det er vel heller ingen som kan beskylde NRK-TV for å ha underholdningsindustri som utgangspunkt eller mål for sine barneprogram! Og det var NRK-TV vi forholdt oss til fra 1960-årene. Jeg oppfatter denne måten å verdivurdere NRK-radio contra NRK-fjernsyn på som en ren insinuasjon.

NRK-TV har ofte benyttet norske barne- og ungdomsbokforfattere: Steffen Johanssen, Tor Åge Bringsværd, Jostein Gaarder, Torun Lian, Unni Lindell, Widar Aspeli, undertegnede og mange, mange flere. Det finnes et samarbeid mellom TV og våre forfattere, og har gjort det lenge. Hvis våre litteraturhistorikere virkelig ønsker å synliggjøre den mediehistoriske sammenhengen som barnelitteraturen går inn i, bør de ikke utelukke TV, selv om presseoppslagene rundt dette samarbeidet mangler. Hittil har en vurdering av Barne-TV stort sett blitt overlatt pedagogene, mens det er et medium som også ofte burde vurderes som kunstnerisk uttrykksform.

I Samlagets litteraturhistorie står det litt om fortellingen formidlet gjennom spillefilm: "... At sentrale kunstnarar er blitt meir opptekne av film for barn, er ein parallell til at barnelitteraturen har fått aukande prestisje."

Hva så med parallellen mellom boka og norsk barne-TV? Det er antakelig her den berømte hunden ligger begravet. TV har ikke prestisje. Det er ikke helt stuerent å skrive for TV. Forskning har vist at barne-TV ikke hindrer barn i å lesebøker, snarere tvert om. Så det er ingen grunn til å frykte mediet. Men det ergrunn til å erkjenne at TV har stor seeroppslutning, ikke minst barneprogrammene. Derfor må en kvalitetsvurdering ikke bare knyttes til smalere medier for færre barn. Det kan altfor lett signalisere en finkulturell snobbisme. Og det igjen kan true tilbud, mangfold og kvalitet. For de mange. For eksempel via TV. Jeg mener fortellingen hører med til våre primærbehov. Jeg liker den enkle påstanden om at den oppsto da menneskene lærte seg å beherske ilden, i ventetiden rundt bålet mens maten kokte. Det er mange likhetspunkter mellom den gode historien og ild. Jeg tror også at Askeladden var forfatter. En som tok seg god tid ved grua, rotet fram de beste glørne, de som glødet lenge.

Så gikk han ut og søkte kontakt, hadde et budskap eller bare sin nysgjerrighet og sin fantasi. Han benyttet alle gode hjelpere. Forkastet ingen.