Dragens dør

Prolog

Vannmannen var ute på sin daglige vannetur. Som vanlig fløy han i svaneham over jorda og rislet vann til planter, folk og dyr, drysset vann til bekker og elver, fosser og stryk, sildret ned vann til innsjøer og hav. Da han nesten var ferdig med dagens vannerunde, hørte han at det bruste i lufta over. Like etter falt en mørk skygge på svanehammen, og Vannmannen merket at lufta rundt ham brått ble kaldere. Han så seg om og fikk øye på en ørn. Ørnen var stor, større enn noen ørn Vannmannen hadde sett tidligere. Fjærene skinte i fiolett og blått og et rødt nebb reiste seg ut av fjærpryden som eggen på en kniv. Vannmannen undret seg over hvem den staselige ørnen kunne være, men ettersom skapningen nærmet seg, så Vannmannen at det var Gierra.

Fra tidenes morgen har Gierra vært full av ondskap og alle slags påfunn. Vannmannen visste at det sjelden kom noe godt ut av et møte med ham.

Derfor dukket Vannmannen og føy hjemover så fort han kunne, men ørnen fløy minst like fort. Den lå som en sort fjærpil etter Vannmannen, og sakte, men sikkert halte den innpå. Hvis Vannmannen hadde vært uthvilt, ville ingen ha kunnet innhente ham. Men han hadde flydd hele dagen. Ørnen derimot var uthvilt og kamplysten. Den fløy opp på siden av Vannmannen og ropte:
- Gi meg den!
- Hva da? spurte Vannmannen.
- Urkilden. Jeg vil ha Urkilden til vannet!
- Aldri! sa Vannmannen, - aldri skal Gierra Ødelegger få Urkilden til vannet.
- Får jeg den ikke, så tar jeg den! brølte Gierra og gjøv på svanen.
Svanehammen var ingen god kampdrakt. Den hadde myke svømmeføtter og rundt, mykt nebb. Hammen til Gierra derimot, var vel egnet for kamp. Vannmannen slo godt fra seg. Han basket med vingene, sparket med bena og bet med nebbet, og selv om ørnen hakket med nebbet og rispet ham til blods med de skarpe klørne, forsvarte Vannmannen seg godt. Det så nesten ut som om Vannmannen skulle gå seirende ut av kampen. Da var det det hendte, det som ikke måtte hende…

Mens svanen og ørnen sloss så fjærene føk, spratt selve Urkilden til vannet ut av svanehammen og falt mot jorda. Vannmannen selv var så opptatt av å forsvare seg at han ikke merket hva som skjedde. Men ørnen så Urkilden suse gjennom lufta, og ørnen var ikke sen. Før Vannmannen fikk tid til så mye som å blunke, styrtet ørnen etter den blinkende kulen og fikk tak i den. Før Vannmannen riktig hadde forstått hva som hadde skjedd, var ørnen og Urkilden borte.

Slik gikk det til at selve Urkilden til vannet kom i hendene på Gierra Ødeleggeren.

Ago - den utvalgte

Om det nå bar kunne dukke opp et dyr, tenkte han. Det trenger ikke være stort. En hare eller en fasan ville være bra. Eller et ekorn. Ja, et ekorn ville også gjøre nytten. Bare det kommer et dyr, lite eller stort, skal jeg legge pilen på buen, sikte, trekke strengen til meg og felle det. Jeg skal vise alle hjemme i landsbyen at jeg er verdig både den flotte buen og pilene og alt det andre jeg fikk under seremoniene.

Idet han rundet en liten topp, fikk han øye på dem. Tre vakre antiloper, større og finere enn han noen gang hadde sett. De stod i skyggen av en stor liane. Ago krøket seg sammen. Holdt pusten. Snek seg nedover mot antilopene. Satte føttene forsiktig foran seg. Gjemte seg mellom salviebusker og små kratt.

Snart var han på skuddhold. Forsiktig tok han en pil ut av koggeret. La den på buestrengen. Antilopene hadde ikke fått teften av ham. De stod rolig under lianen. Vakre og brune med lange, snodde horn.

Jeg lurer på hva de i landsbyen kommer til å si når jeg kommer hjem med en hel antilope, tenkte han mens han siktet. I korte blink så han for seg hvilket oppstyr det kom til å bli i landsbyen.

Da han skulle spenne buen, hendte noe som han ikke hadde trodd var mulig. Armen hans stivnet. Samme hvor mye han forsøkte å spenne buen, nyttet det ikke. Armen ville ikke lystre! Mens Ago strevde med buen, beveget de tre hjortene seg. De gikk rett mot ham. Ago forsøkte å ta seg sammen, av alle krefter spente han buen, men armen var og ble kraftløs. Antilopene passerte bare et par meter fra ham uten at han kunne gjøre noe. Ago sprang etter. Snart hadde han innhentet dem. Han gjemte seg i skyggen av en lav youccapalme med stor bladkrone. Antilopene kom spankulerende rett mot stedet Ago satt. Han fulgte dem med øynene. Stod parat til å felle dem. Denne gangen var han sikker på at han skulle greie det.

Da antilopene var på fem skritts avstand, siktet han og ville spenne buen. Men for annen gang ble armen stiv og ubrukelig. Og nok en gang gikk de tre antilopene uskadd forbi ham. Igjen tok Ago opp forfølgelsen og klarte å komme foran dem. Han gjemte seg bak et banantre. De store flikete bladene var et godt skjulested. Stille satt han og ventet. Så hvordan byttet nærmet seg. Nok en gang gikk de tre antilopene rett mot ham. Ago holdt pusten og gjorde buen klar. Men mens han satt der og fulgte dem med øynene, hendte det noe med antilopene. Ago stirret. Mens antilopene sakte kom nærmere stedet han satt, begynte de å forandre seg! De tre antilopene ble høyere og tynnere. Et strålende lys spredte seg rundt dem og de ble forvandlet til…

Ago snappet etter pusten. Han hadde hørt om Hellige Folk. Under Store Stråtak i sene kveldstimer hadde det ofte blitt fortalt om dem. Han visste at Hellige Folk beskyttet alt det gode i verden. Han visste at uten dem ville jorda havne i hendene på Gierra Ødeleggeren og alt liv, alle planter, dyr og mennesker ville forsvinne i et evig mørke. Alt dette hadde Ago lært. Han kunne de fleste historiene om hvordan Hellige Folk fra tid til annen har dukket opp i verden og reddet menneskene fra store farer. Nå stirret han forskrekket på de høye, lysende skapningene foran seg. To kvinner. En mann. Ago var ikke i tvil. Disse skapningene var Hellige Folk! De flyttet seg sakte mot ham. Den ene kvinnen hadde en stor kurv på hodet og armene var fulle strålende blomster. De skinte i aller verdens farger. Ago skjønte at det måtte være Jorden Mor, hun som bærer med seg frø fra alle verdens planter. Den andre kvinnen bar lysende fakler i hendene. Håret hennes var skinnende rødt og på hodet hadde hun en hjelm som blinket sterkere enn sola. Det måtte være ildbæreren. Mannen hadde langt, hvitt hår som blafret bak ham, og enda det var vindstille flagret den blå kappen hans i vinden. At han måtte være Luftens Far, var Ago sikker på. Han hadde hørt om dem. Klart Ago hadde hørt om bragdene deres. Det fantes vel ikke det mennesket som ikke hadde hørt om Hellige Folk. Men sett dem! Lys levende?

Ago blunket. Han knep øynene hardt sammen og åpnet dem igjen. De høye, skinnende skapningene var der fremdeles. De kom sakte nærmere. Han gned seg i øynene, men de gikk ikke bort. Skapningene var der, hele tiden, rett foran øynene hans. De var omgitt av et skinnende lys, eller kanskje var det slik at lyset strålte ut fra dem selv? Skapningene foran ham beveget seg som tåkedotter, forsiktig og glidende. Føttene deres var ikke nær bakken da de gikk. Og de kom stadig nærmere. Ago skalv og hakket tenner om hverandre. Jordens Mor, Ildebæreren og Luftens Far, hva vil de meg? tenkte han.

I det samme falt buen og pilen ut av hendene hans, og han sèg sammen under banantredet.

Da han våknet, kjentes hodet hans stort og tungt. Ved siden av ham stod tre vakre antiloper. Han satte seg opp, og husket i det samme alt som hadde hendt. Han skjønte at noe merkverdig var i ferd med å skje. Nå satt han stille. Ventet. Han så på hendene sine.

På hendene? De var blitt til hover! Han strakte fram armene. Og beina. De var dekket av pels. Av brun pels. Han ristet på hodet. Det var tungt. To lange, snodde horn ruvet der oppe.
- Ago, sa den ene av antilopene. - Vi trenger din hjelp. Følg oss! Ago reiste seg opp på alle fire og fulgte De Hellige.