Hjerte-smerte

Jeg var åtte år da Malin døde.
Malin var lillesøsteren min. Hun ble bare fire.
Et-to-tre-fire. Det gikk så fort.

En dag jeg kom hjem fra skolen, lå Malin i senga. Hun var syk. Legen kom. Han ga Malin rosa medisin. Hun pustet fort. Ut og inn. Ut og inn. Mor og far. Redde. Øynene deres var mørke. Urolige. Malin pustet fort, som om hun nettopp hadde løpt. Fort ut og inn. Ut og inn.

Sykebilen kom. De kjørte Malin til sykehuset. De forsøkte å operere hjertet hennes. Malin våknet aldri etter operasjonen. Min aller kjæreste lillesøster var død.

En dag plukket jeg og Malin blåklokker. Noen dager senere var hun død. Før rislet latteren til Malin gjennom alle rom. Nå er det mer enn tre år siden latteren til Malin har klukket gjennom huset.

Fra s. 12:
Kisten var hvit som snø. Puta var liten og hvit med blonder på. Mor og far løftet Malin forsiktig opp og la henne i den lille, hvite kisten. Eline og jeg plukket blåklokker og prestekrager. Vi la dem ned i kisten til henne. Der lå Malin, vår egen Malin. Hun lignet en prinsesse. Det så ut som om hun sov, men alle visste at Malin var død. Da kom pappa med Kalle Kanin. Den hadde nesten ikke mer pels på snuten. Kalle Kanin hadde vært det beste kosedyret til Malin. Det var bare rett og riktig at hun fikk ha Kalle Kanin med seg da hun reiste fra oss.