Kråkebollen

To gode venner

Jeg kjenner en som snart skal dø. Det er helt sant. Det er så rart å vite det. Noen ganger når jeg tenker på det, synes jeg det er så trist at jeg må gråte en skvett, men det gjør jeg bare når jeg er alene. Jeg liker ikke at noen ser på når jeg griner. Jeg er redd for døden også. Nei, det er ikke akkurat døden jeg er redd for, men alt det som kommer til å skje når han dør. Det at alle griner og er triste, det at Jørgen er ulykkelig, og jeg ikke kan hjelpe ham. For jeg har tenkt på det mange ganger, jeg, og hver gang kommer jeg fram til at det nytter ikke å trøste noen som har mistet en de er glad i. Man kan liksom ikke bare gå bor til dem å si: "Ikke vær lei deg, da. Det går nok snart over. Kom heller ut å lek med meg, så glemmer du det nok fort." Nei, det går ikke an, for faren til Jørgen kommer ikke tilbake når han først er død. Det er det som er så ille. Og det er derfor jeg føler meg så hjelpeløs og redd. Jørgen kommer aldri til å bli glad igjen. Han kommer aldri til å glemme faren sin, og da blir han nok aldri ordentlig glad igjen.

Noen ganger tenker jeg på at det kunne vært faren min som snart skulle dø. Det er særlig når jeg tenker på det at jeg må grine. Da tror jeg nesten at jeg skjønner hvor fælt det må være for Jørgen. Jeg er så veldig glad i faren min, jeg, skjønner du.