Sin egen fange

Snø og is på alle kanter. Alene. For tynne klær. Kald, isende vind tar tak i sommerkjolen. Blåser gjennom det tynne stoffet. Gufser mot de bare leggene. Alene.
Gråte? Hun har ingen tårer. Alene. Hun kryper sammen. Forsøker å verne seg mot kulden. Forsøker å holde isen fra livet.

Forsøker å holde isen borte fra fuglen.
Den er grå og pjuskete.
Stirrer på henne med mørke, triste øyne.
Den kjennes kald mot den bare huden hennes.
Sitter stille og ubevegelig og stirrer
med store, mørke øyne.
Stakkars lille fugl!

Tekstutdrag, s. 44:

Det har ligget i lufta. I mange dager. Ørene hennes har fanget opp hver minste lyd.
En morgen de sitter ved frokostbordet, vet hun at det er like før. Hun har sett det på hendene, følt det på blikket - det flakkende blikket, hørt det på klangen i stemmen.

På skolen kan ikke tankene slippe faren. Tankene kretser som fluer rundt et fluepapir og setter seg fast. Det er umulig å tenke på noe annet.
- Ingeborg. Ingeborg! Du følger ikke med, Ingeborg! Frøken ser strengt på henne.
- Jeg spurte deg om noe, Ingeborg!
- Ti still!
- Kan du nevene noen flere eksempler på ting som forurenser lufta, Ingeborg?
- Hurpe! Du forurenser lufta.
- Hva sa du?
- Det schtinker av deg. Du forpester og forurenser hele skolen med de derre tåpelige spørsmåla dine!
- Ingeborg!
- Trekk til deg øya! La meg være i fred!
- Det blir anmerkning, Ingeborg.
- Driter jeg i!
- Slik oppførsel vil vi ikke ha her på skolen.
- Så prøv å stoppe meg, da!
- Neste gang sender jeg deg til rektor.
- Driter jeg i!
- Du er virkelig blitt så umulig i det siste. Jeg skjønner bare ikke hva det er med deg…
- Dum har du alltid vært. Korka dum!

Da hun kommer hjem, er det i gang. Hun merker det med det samme hun setter foten innenfor døra. Hun gjør seg snill og grei og pen. Spiser pent. Svarer pent på det hun blir spurt om - ikke for mye og ikke for lite. Takker for maten.
Det hjelper ikke. Det ligger i lufta hele tiden. Umulig å stoppe. Hun ser det i fars hender - måten han beveger dem på. I fars øyne - måten han ser på. I måten han går på. Sitter på. Spiser på. Drikker på. Snakker på. Det er der hele tiden. Like under overflaten.

Fuglen hopper urolig rundt.
Redd.
Tripper forsiktig.
Flyr ikke.
Sitter med store, runde øyne.
Følger med i alt som skjer.

Mor har gjort sitt. Biff med bernaissesaus - fars yndlingsrett - på en onsdag! Stekt sopp og paprika. Mor passer på at far ikke mangler noe. Rekker ham saltet før han spør. Sitter med flakkende blikk og bleke kinn og prøver å finne ut hva som kan gjøre far glad og roe ham ned. Men i dag hjelper ingen ting. Uværet brygger seg opp. Nærmer seg. Store, sorte skyer dekker allerede hustaket. Tordenværet ruller nærmere. Stadig nærmere.

Ingeborg teller blomster i tapetet. Greier hun å telle trehundreogsektifem blomster før minuttviseren står på femtallet, går det over. Det er trehundreogsekstifem dager i et år. Greier hun å telle et helt år fullt av blomster, da stopper uværet! Helt sikkert! Ingeborg teller og teller. Knytter hendene. Krøller tærne. Følger blomsterrekkene på tapetet med øynene og teller fort inne i seg. Klokka tikker og går altfor fort mot femtallet.

Plutselig styrter regnet ned. Tordenen skraller. Lynet skjærer mørket. Regnet plasker mot rutene. Tordenværet er over dem. Huset rister. Det klirrer i rutene. Slikt uvær har de aldri hatt før!

Med redde øyne ser Ingeborg gjennom dørsprekken inn til stua. Faren har pustet seg opp. Han er større enn noen gang før. Villere enn noen gang før. Sterkere. Farligere. Ingeborg holder pusten. Mor sitter i sofaen. Øynene hennes lyser fiolett. De glipper mot ham. Munnen hennes er åpen, men ikke ett ord kommer over den. Hun stirrer på ham som nærmer seg sakte. Huset rister. Sofaen hopper.
Mor klamrer seg til sofaen. Han river tak i henne med de grove hendene. Rister henne kraftig. Kaster henne fra seg. Brøler til henne. Buldrer - beljer. Slynger ut de verste ord.
Ingeborg putter hendene i munnen. Skriker stumt.
Kalken i taket risler ned som hvit snø. Veggene skjelver. Tapetet glir sakte ned av veggene.
Han røsker tak i mor igjen. Løfter henne så lett som bare det i de sterke armene. Mor hyler. Hviner.
- Hold kjeft! Forbannede hore!
Med den ene armen smeller han til henne i fjeset. Mor skriker.
- Hold kjeft, sa jeg! Hørte du ikke? Hold kjeft! Jævla, forbannede hore!
Han slår henne igjen. Og igjen. Og igjen. Blod pipler fra mors panne.
Ingeborg vil skrike, be trollet der inne om å holde opp, be ham la mor være i fred, men hun får ikke ett ord over leppene. Sitter bare stumt og ser på at det skjer.
- Karsten! Vær så snill. Jeg greier ikke mer! Mor presser ordene ut. Holder seg til pannen. Rødt blod fosser ut mellom fingrene hennes.
- Hold kjeft, kjerring! Her er det jeg som bestemmer!
Han kaster henne bortover gulvet.
Mor kryper på alle fire bort til kroken ved vinduet. Krøker seg sammen og tørker seg i ansiktet. Ser med store øyne på de blodige hendene. Snufser. Legger hodet mot knærne og gråter stille.

Ingeborg stirrer i dørsprekken. Ser far stå der stor og ruvende. Ser mor som sitter i kroken - liten og redd.
- Ikke grin! brøler han plutselig og holder hendene for ørene.
- Stopp med den grininga! Hører du, Maia! Han går truende mot henne.
Mor ser redd ut. Fryktelig redd. Presser gråten tilbake.
- Her skal vi faen meg ikke ha noe grining! Om noen skal grine her, så er det i alle fall ikke deg! Han røsker tak i henne.
- Karsten! tigger hun.
- Ikke noe Karsen! Han kaster henne hardt i gulvet. Hun prøver å komme seg opp. Han dytter henne ned igjen.
- Bli på gulvet! Det er der du hører hjemme. På gulvet. Blant støv og søppel og skrot. Hælvetes hore!
- Jeg har ikke… Han sparker.
- Det er sant… Jeg… Han sparker igjen.
- Hold kjeft! Jeg vet hva du har! Tror du jeg er dum?
- Det er sant. Jeg har aldri…
- Du tror jeg er dum. Dum. Dum. Dum! Han sparker.
Ingeborg har lukket øynene. Orker ikke se. Men hun ser alt likevel. Ser hvordan han sparker henne i magen, i siden, i hodet, i ryggen. For hvert spark synker et stumt skrik inn i henne. Omsider er alt stille. Ikke en lyd er å høre.

Fuglen er også stille nå. Helt stille.