Sviktet

I går slo lynet ned hos naboen.
Lyn fra klar himmel.
Jeg stod og knappet igjen skjorta mi da jeg så lynet flerre himmelen og ødelegge naboens hus.
Det var et fryktelig syn.
Særlig øynene til Peter.
De bunnløse mørke øynene som stirret ut av vinduet i første etasje.
Det var som å se meg selv.
Meg selv for mer enn 17 år siden.

Fra s. 11:
Foran meg på bordet ligger alle de tingene jeg har gjemt så lenge.
Dagboka, avisutklippene og kniven. Fyrstikkesken ligger med Nittedalens Tændstikker-siden opp. Rød sol, blått tre og bul bakgrunn. Jeg har ikke åpnet den, men jeg vet at bitene er der inne - alle sammen.
Enda jeg ikke har tenkt på det på mange, mange år, står det som hendte helt klart for meg. Jeg trodde jeg hadde glemt.
Men Peter øyne i naboens vindu fikk alt til å komme tilbake.
Og jeg skal fortelle. Alt. Ingen ting skal holdes tilbake.

Den 12. oktober for litt mer enn 17 år siden, slo lynet ned i vårt hus.
Jeg var 11 år og 7 måneder.
Gjennom dagboka lar jeg tankene mine fra den gangen fortelle:

Jeg satt på do da de hentet ham.
Så alt som skjedde gjennom den smale sprekken mellom do-døra og dørkarmen.
Hørte alt.
Jeg holdt pusten. Jeg lyttet. Jeg stirret. Merket en underlig prikking i huden. En vibrasjon. En dirring.
Det ringer på døra. En skingrende, illevarslende lyd. rrrrrrr-rrrrr-rrr!
Fars skritt i gangen. Far åpner. Mor bak far.
To menn utenfor. To menn med et hvitt papir.
De gir papiret til far.
Sier noe jeg ikke forstår. Sier: Arrestordre!
Arrest? Arrest! ARREST!
Det synger i hodet mitt. Jeg vil løpe ut, men blir sittende.
Det gjaller. Ordet kastes fram og tilbake og vil sprenge hodet i filler:
Arrest - Arrest - ARREST
Jeg kan ikke røre meg. Ikke med det ordet fykende rundt i hodet. Jeg stirrer ut av do-sprekken. Ser alt som skjer:
Mor som holder frakken for far. Han som stikker armene i ermhullene. Langsomt.
Mor som knyter beltet i frakken. Dobbelt knute. Sakte.
Skoene. Mor som finner de svarte skoene. Far som stikker føttene i dem
Mor knyter. Store, svarte sløyfer. Knyter sakte og omhyggelig.
Det bildet står fast i meg:
Mor som sitter bøyd over fars store, svarte sko og knyter.
Og et annet:
Mor som strekker seg og streifer kinnet hans med et kyss. Blikkene de sender hverandre.
Og stillheten:
Alle de usagte ordene. Far snur seg og forsvinner ut mellom de to fremmede mennene. Med frakk og svarte sko. Borte.

Fra s. 39:
I klasserommet.
Læreren forsøker møysommelig å vise at han ikke vet noe. Avisen røper ham. Den stikker opp av veska. Og hendene. De danser febrilsk opp og ned på krittet. Og øynene. De ser behendig utenom meg. Jeg er ingen. Jeg er ingenting.
Forsiktig kryper jeg sammen på pulten og lar alle ordene gå utenom meg.

Alle vet det. Ingen sier noe. Ikke til meg. Stikker bare hodene sammen. Hvisker. Stirrer. Knitrer med aviser. Det står en kort artikkel. På første side. Uten navn. Alle vet hvem det er snakk om. Alle vet at det gjelder faren min, Tor Henning Lie. Men ingen sier noe. Jeg hører alt. Hver minste lyd. Ørene mine fanger opp den minste hvisken:
- Der går han, sønnen til ham som er satt inn for industrispionasje.
- Faren hans er i fengsel.
- Vi er ikke sammen med ham.
Og jeg ser alt. Hvordan alle unngår meg. Hvordan de stikker hodene sammen. Hvordan de ser mistenksomt på meg. Hvordan de gjemmer unna avisen når jeg nærmer meg. Og jeg føler alt. Det ligger i lufta. Vanskelig å si hva det er. Men det er noe nytt. Noe fiendtlig. Et kjølig drag.

Fra s. 50:
Fotballtrening.
Ingen sier hei. Ingen spiller ballen til meg. Ingen vil være sammen med meg når vi skal drible to og to. Alle unngår meg.
- Du må ikke tru at du er så god selv om du har Platini-sko, sier en av gutta.
Jeg svarer ikke. Finner en ball og trikser med meg sjøl. Biter tanna sammen.
Konsentrerer meg.

Jeg følger etter de andre da de løper til garderoben.
Tar av meg treningsoverallen. Putter fotballstøvlene ned i plastposen og legger posen i bagen. Går i dusjen. Står der med fjeset mot veggen og lar vannet varme meg.
Da jeg kommer tilbake er garderoben tom. Alle har gått. Alt tøyet mitt ligger strødd utover. Jeg plukker det opp. Under benken finner jeg en Platini-sko. På benken står den andre. Den er full av vann. Jeg balanserer den med en hånd bort til vasken og tømmer vannet ut.
Vannet er gult! Og det lukter!
Noen har tissa i fotballstøvelen min!
Fra s. 57:
Å hate faren sin er ikke lov. Det er en stor synd. Det står i Det nye testamentet: Du skal hedre din far og din mor, står det. Samme hvordan moren eller faren din er, skal du være glad i dem. Sin egen mor eller far er det ikke lov å hate. Samme hva de finner på. Samme hva de gjør. Det er ikke lov!

Likevel hater jeg faren min. Det er bare slik. Ingenting å gjøre med det. Jeg hater ham. For det han har gjort. Mot mor. Og mot meg. Og mot seg selv.
Jeg likte ham så godt. Jeg var så stolt av ham. Vi hadde det så fint. Far - mor - og jeg. Alt var så bra. Helt til den dagen de henta ham. Helt til den dagen jeg begynte å forstå at faren min ikke var den jeg hele tiden hadde trodd han var. Jo. Jeg hater ham.
Den 12. oktober slo lynet ned i vårt hus. Det var fars skyld. Jo. Jeg hater ham.

Fra s. 77:
Mor har besøkt far.
Flere ganger.
Mor har besøkt far. Flere ganger.
I fengselet.
Mor har besøkt far. Flere ganger. I fengselet.
Far vil at jeg skal komme.
Mor har besøkt far. Flere ganger. I fengselet. Far vil at jeg skal komme.
Mor vil at jeg skal besøke far.
Mor har besøkt far. Flere ganger. I fengselet. Far vil at jeg skal komme. Mor vil at jeg skal besøke far.
I FENGSELET!
Jeg har ikke gjort noe galt. Jeg har ikke noe i et fengsel å gjøre. JEG VIL IKKE!
Murer. Gjerder. Gitter foran vinduene. Låste dører. JEG VIL IKKE.

Far vil at jeg skal komme.
Mor vil at jeg skal besøke far.
Jeg vil ikke i fengsel.

Han kunne latt det være. Så hadde han sluppet å komme i fengsel. Så kunne han sett meg hver dag.

JEG VIL IKKE BESØKE HAM!
IKKE I FENGSELET.
NEI!